Gudolf Skuterud

Han kan se tilbake på et langt liv med hunder av mange slag. Interessen for hunder og jakt kom fra foreldrene, spesielt fra morssiden. Hans mor var med på jakt. Allerede som 3-åring dvs. i 1933 fikk han sin første hund.

Bakgrunnen for dette var noe spesiell. Han ble på sin 3 års fødselsdag gitt en dunker/hygen - den gangen kalt norsk harehund - av noen byfolk. Hensikten var at de ville komme tilbake til høsten for å bruke denne hunden på jakt i skogen rundt bondegarden på Sysle i Modum der han har bodd i alle år. Da hunden ble 7 år, fikk den sitt første kull som han passet på så godt som bare en 10-åring kan. Dette skulle bli innledningen til en avl og oppdrett av hunder som fikk en stor betydning for utviklingen av en rekke harehundraser her i landet - i første rekke de sveitsiske.

Sin debut som harejeger startet han som 12-åring med enkeltløpet hagle og en blanding av schweizerstøver og hygenhund. Det var hans bestefar som hadde denne blandingen. Gudolf sier om disse hundene: "De var meget gode og de hylte under jag og på tap. Dette hørtes spennende ut." I de første årene forsøkte han flere raser bl.a. hygen og drever. På slutten av 40-tallet begynte han for alvor med de sveitsiske raser. "På femtitallet fikk jeg min første schweizerstøver som het Roy. Den hadde et godt mål som var typisk schweizerstøvermål. Når vi jaktet i månelys, satt den på tapet og hylte. Det var delte meninger blant de som ikke hadde hørt dette målet før. Jeg syntes det var topp, man var aldri i tvil om hvilken hund som jagde." Den første kjente hunden han hadde, var Grasdalens Sonny 53/3591 som han fikk av A. Midtsem og som ble høyt premiert på jaktprøver. "En av mine beste tisper jaktmessig", sier Gudolf. "Eksteriørmessig var den pen, men kunne hatt et smalere hode. Fikk 2. premie på utstilling." Grasdalens Sonny ble parret med Rapp som han kjøpte 2 år gammel av Fossum. Fra denne parringen stammer Gruvåsens Rapp 56/4278, som ble en av de hundene han ble mest kjent for. Gruvåsens Rapp var en sterk og god jakthund med kraftig mål med aus. Premiert på jaktprøve og utstilling flere ganger og ble dobbeltchampion. Den er far til bl.a. CH. Panny og Nøla III. Etter Tass 55/2884 og Tussa 56/877 hadde han Gruveåsens Gully 58/5742 som var en lovende jakthund og som hadde 1. pr. på flere utstillinger og fikk flere C.A.C.I.B., bl.a. best i gr. 6/4 på N.K.K.'s utstilling 60-61 og ble dermed UCH. Men en månelys natt de jaktet med en mørk luzernerstøver, hadde Gully kommet løs, og en av jegerne tok henne for å være hare, og skjøt på henne to ganger. Hun ble skuddredd etter dette. "En av mine peneste tisper," sier Gudolf.

Så foretok han med korte mellomrom to importer av hunder som skulle få stor betydning for de to sveitsiske rasers videre utvikling. Han hadde god kontakt med flygeren Bernt Balchen og hans søstre, som igjen hadde gode kontakter i Sveits. Ved hjelp av sveitsisk ekspertise, ble luzernerstøver Lola von Lunden 60/1280 importert til Norge. Sin interesse for luzernerstøveren hadde han fått fra jakter i Flesberg sammen med Einar Evju og hans luzerner­støvere. Etter at Evju sluttet med sitt oppdrett, gikk det den gale veien med luzernerstøveren. Den manglet jaktlyst og gemyttet kunne ha vært bedre. Norsk Kennel klubb ga på denne bakgrunn tillatelse til innkrysning av andre raser i luzernerstøverrasen. Schweizerstøveren Gruveåsens Rapp ble i denne sammenheng parret med sveitserimporten Lola von Lunden. Her ble det et kjempekull på 14 valper der noen hadde de riktige farger, mens ingen valper hadde sveitserstøver­farger. Det viste seg at når disse krysningsvalpene ble parret tilbake med luzernerstøvere, fikk valpene tilbake de riktige luzernerstøverfarger. I ettertid kan en konstatere at dette ble nytt og verdifullt blod til luzernerstøverrasen i Norge. Uten å gå til et slikt skritt, hadde luzernerstøveren trolig vært tapt som harehund i Norge.

Gudolf Skuteruds oppdrett av luzernerstøvere fanget også svenskenes interesse. De mest kjent oppdrettere var Malte Ericsson og Bo Fransson. Den sistnevnte oppdretter hadde Gruveåsens Sheila, hvis jaktegenskaper det gikk frasagn om. I dag er luzernerstøveren som rase like stor i Sverige som i Norge.

Ved siden av champion Gruveåsens Rapp hadde Gudolf Skuterud en annen hund som også kom til å prege avlen i schweizerstøveren. Det var Blitz von Dorfberg 63/7401 som ble importert i 1961. Blitz ligger bak de aller fleste schweizerstøvere som lever i dag. Blitz von Dorfberg var 52 cm., hadde pent hode og ører. Bryst og rygg og poter var bra og den hadde godt mål. Den hadde 2. premie både på utstilling og jaktprøve.

Gruveåsen er i dag et kennelnavn som er vidt kjent og kan vise til resultater som knapt noen annen kennel har. Gudolf har også i de siste årene hatt en rekke gode luzernerstøvere som har preget avlen. De mest kjente av disse er utstillingschampionene Gruveåsens Lola 06811/77? og Gruveåsens Gyller 00367/81.

Hvis noen tror at han er en reinspikka harehundmann, tar de grundig feil. Han har i årenes løp hatt buhund, boxer, dobermann, schæfer, border collie, papillon og strihåret dachs. Det kan nok være at det enda er noen raser som er utelatt. Han var også i sin tid aktivt medlem i Drammens Brukshundklubb.

Han har to sønner som har bemerket seg. Den ene er Sverre som bl.a. har drevet fram to utstillingschampioner, Gruveåsens Kaci og Gruveåsens Lola. Den andre er August som har drevet det meget langt innen avlen av gordonsettere.

Gudolf Skuterud har gjennom mange år utført en stor dommergjerning. Han startet opp som dommer på unghundfremvisninger allerede i 1950 som 20-åring, kanskje landets yngste dommer noensinne. I tidligere tider var nåløyet meget trangt hvis man ønsket å bli eksteriørdommer. Han fikk dispensasjon av avlsrådet for schweizer- og luzernerstøver til å dømme. Det var ikke noe lettere å bli autorisert på mange raser. Tidens etablerte og autoritære dommerstand skjønte at de hadde med en ung mann med evner utenom det vanlige når det gjaldt hunder og hundeoppdrett. Han ble autorisert første gang i 1957 og var autorisert for alle harehundrasene i 1967. Allerede i 1955- altså som 25-åring - ble han autorisert som jaktprøvedommer.

Med den innsikt som Gudolf Skuterud innehadde når det gjaldt hunder og hundeavl, ble han, om enn noe motvillig, trukket inn i organisasjonsarbeide.

Som medlem av Buskerud Harehundklubb ble han styremedlem i 1961 og var nestformann i årene 1962-64.Han var varamann til styret i Norske Harehundklubbers Forbund i 1963 og styremedlem i årene 1964-67. Med sitt suksessrike oppdrett av hunder, var det naturlig at han også virket i avlsrådet for de sveitsiske støvere. Der var han i årene 68-72. De færreste vet at han også satt i avlsrådet for beagle i -69 og -70 og i avlsrådet for hygen i 1971. Selv om det nå er lenge siden han har virket som medlem av avlsråd, så blir han alltid spurt til råds i avlsspørsmål.

Med sin behagelige framferd har han fått mange venner. De fleste kjenner han kanskje best fra utstillingsringen. Mang en nervøs hundeeier som for første gang viste hund på utstilling, gikk etter bedømmelsen lettet og glad ut av ringen selv om resultatet ikke ble det beste. Han har ingen ovenfra og ned-holdning til utstillerne, og han tar seg tid til snakke med folk. Han er interessert i alt som foregår i hundeverdenen og har en egen evne til å inspirere andre mennesker til å arbeide videre med det de holder på med. Ikke minst den sistnevnte egenskap har vært viktig blant flere årsaker til at han ble tildelt æresmedlemskapet i Norske Harehundklubbers Forbund.