Historikk

De som går inn på hjemmesida til  Schweizerischer Laufhund-Club i Sveits, vil finne en historikk (Geschichte des..). Her følger en oversettelse av denne. Bildematerialet er hentet fra boka "Schweizer Laufhunde", ISBN 3-908029-004-3  (c) Schweizerischer Laufhund-Club SLC, 1996, og gjengitt med tillatelse fra Sveits. Boka kan bestilles fra forlaget Schweizer Jäger.

"Fra historien til Schweizer Laufhunde"

Vestens bracker 

De sveitsiske støverne blir i dag regnet til brackene. Hauck viser til vanskelighetene med å fastsette sammenfattende, morfologiske kjennetegn for bracker og definerer dem uavhengig av kroppslige kjennetegn, som hunder som forfølger spor vedvarende og med bjeffing. De er bestemt en svært gammel form for jakthunder, men sikkert ikke "ur-rasen" slik en del forfattere (Studer, Krämer m. fl.) påstår, men utviklet seg antakelig, som de fleste av våre innenlandske raser, fra den gamle palustrisformen, canis palustris (en boplasshund?). Det mest omfattende arbeid om brackene ble skrevet av Dr. Jungklaus, Willmshaide i 1936. Han gir en forvirrende fylde av språklige forklaringer og enkeltheter av historien til hele rasegruppen. I følge ham kan betegnelsen "bracke" føres tilbake til Auvergne i Frankrike og jegeren "Brachio" som seinere ble biskop. I "Sachsenspiegel", en lovsamling fra 1220, dukker ordet "Brach" opp i betydningen jakthund for hare.

I sveitsisk språkbruk betyr "Brack" ennå i dag hannhund. Den samme betydningen fantes allerede i det 7. århundre hos Marculf. I Frankrike bruker man i dag ordet "Braque" for vorsteher.

I følge Arians beskrivelse (1. årh. f. Kr.) var de keltiske bracker ruhårete. Jungklaus viser derimot til at det her muligens foreligger en oversettelsesfeil, idet det greske ordet "dasys" ikke burde vært oversatt med ru, men med pels (rauch) i betydningen "tykkvokst pels". Jungklaus oppfatter segusier, bracker, blodhunder og St Hubertushunder som en og samme form av halsende hunder og betegner hele familien som Canis f. bracco celticus, keltiske el. vestlige bracker.

Felles kjennetegn for hele gruppa er ifølge ham, det svært lange foldede øret og hyling på varmt spor. Hunder med disse kjennetegn finner vi fra de britiske øyer til Balkan, fra Polen (Ogar) til Syd-Frankrike, hvor det på steder som ligger langt fra hverandre finnes svært like typer (former).


Sveitsiske støvere før reinavlingen

"Brackehodet" var en hyppig forekommende hjelmpryd innenfor heraldikken, og "leydbracker"(?) ved siden av mynde, var holdt for å være særdeles edle hunder: "Dette er hunden som framfor alle andre er holdt for å være den edleste til jakt." (Täntzer).

Brackene som er framstilt på våpen, sammenlignet med de nåværende sveitsiske støverne, viser en kortere nese, mer avsats, hvelvede hoder og kortere og høyere ansatte ører. Vi må kunne anta at dette er i overensstemmelse med virkelige forhold, for tross all stilisering, var de gamle heraldikere ganske nøyaktige. Derimot tjente fargen på hodene mer til å skille de enkelte adelsslekter med lik hjelmpryd, de sier dermed ingenting om fargen og tegningsmønsteret til hundene.

De langstrakte hodene ser ut til å bli alminnelig først i det 17. årh., antakelig spilte det en vesentlig rolle at bjørn, ulv og villsvin forsvant som jaktbytte og man kunne gi avkall på store og sterke hundene.

At storviltet forsvant, gjorde at den tidligere så vanskelige jakta med tildels store og tøffe hunder og med både lette og tunge mynder, ble mye enklere, og dermed ble kobbelene med tiden mer enhetlig og likeartet. Myndetypene og store hannhunder, som etter drivjakt er avbildet med opprevne ører, forsvinner mer og mer fra jaktbildene til samtidige malere på 18-hundretallet, mer og mer blir bare Laufhunde-kobbel avbildet.

På samtidige bilder fra seinmiddelalderen og renessansen ble sporhundene enkeltvis ført med band i skogen for å finne viltets tilholdssted. Ofte festet man bjeller på halsbandet slik at viltet skulle flykte fortere. I Ardennene skal man visst til for kort tid siden ha hengt en Hubertusinnviet klokke om halsen på hundene (Hubertus = St. Hubertus = skytshelgen for jakt). På den store drivjakta i Spania, Monterias, er det også i dag vanlig at hundene, som for det meste jager stumt, men i flokk på opp til hundre, bærer bjeller.


De sveitsiske støverne


Ordet "Laufhund" er åpenbart oppstått i Sveits, det er ikke brukt andre steder. Det er en ordrett oversettelse fra det latinske Canis cursor, fransktalende kaller den på samme måte Chien courant. Den stambokmessige oppfatningen av rasereinhet bekymret våre oppdrettere seg lite om. Målsettinga var ene og alene bruksverdien av hundene. Det betyr selvsagt ikke at gode bruksegenskaper ikke lar seg rasemessig fiksere.

Den offisielle inntreden av Schweizer Laufhunde i kynologien fulgte i 1881 i anledning av den private hundeutstillingen som Th. Pestalozzi gjennomførte i Zürich. De var til da ganske sjeldne. Forståelsen for verdien av reine stammer gikk under sammen med "l'ancien regime", til dels p.g.a. av en misforstått oppfatning av demokratisering. Den andre utstillingen på festningen i Aarburg brakte fram i offentlighetens lys et pent antall Laufhunde, og man begynte nå å sikte og klassifisere det materiale som var for hånden.


Denne bestandsregistreringen, som Siber og andre kynologer gjennomførte, førte i 1882 fram til fem Laufhunde-raser, som i størrelse, type og farge lot seg skille fra hverandre, men som i bunn og grunn hørte til den samme Laufhunde-gruppe. En sjette, ruhåret variant, kunne ikke katalogiseres som en egentlig sveitsisk form, og ble derfor ikke regnet med. (se bilder nederst på siden)


Foran utdøing:

Med bestandsregistreringen var riktignok ikke alt gjort. Enda mer gjaldt det nå å få satt de eksisterende støverne inn i avl og på den måten bevare dem fra å dø ut. Tidene var ikke gunstige for dem. Påstanden om at rådyra, som etter århundreskiftet igjen var hyppig forekommende, ikke tålte jakt med hunder som jaget over lange strekninger, samtidig som hundene ikke holdt seg til de ofte trange reviergrensene, førte til at man ville forby jakt med de gamle sveitsiske støverne. Riktignok satte man opp en standard i 1882, men oppsvinget varte ikke lenge. Kantonene Argau, Graubünden og Thurgau forbød jakt med hunder med mer enn 40 cm skulderhøyde på småviltjakt.


Den ruhårede variant av Schweizer Laufhund.
Selv om det i dag knapt nok finnes ruhårede Laufhunde i Sveits, må denne varianten nevnes for helhetens skyld.


W. von Bonstetten skriver om dette i O. Vollweider, Die Schweizer Laufhunde: "Det er overalt i Sveits enkelte ruhårede eller strihårede Laufhunde, dog finner man de bare sporadisk, mesteparten er hvite og gule og ligner i sin form de glatte hunder i form I; av denne grunn oppfattet vi dem i sin tid som en variant av disse, som kanskje opprinnelig var avlet fram som en krysning med griffon. De har aldri vært av noen stor betydning, av jegere ganske enkelt betegnet som schnausere, og på avstand ser de ut som bastarder og hvor bare noen ser rasetypisk ut. (..) Det fantes ensfargede rød-brune, ikke ulike griffon f. de Bretagne, hvite med gule flekker, grå som fargen på Chiens gris de St. Louis, men flertallet var alltid hvite og røde. Fornuftig avl på disse hundene har til nå bare A. R. Vonagut forsøkt, men ennå er ingen resultater vist.


I følge synet til våre reflekterte støverfolk, må vi se bort fra den oppfatningen at den ruhårede varianten kun er en hårvariant av form I. Disse hundene har noe fremmed over seg, er av en annen type, har et annet jaktsett og en annen oppførsel enn våre reine Laufhunde. De betrakter dem som et miskmask, oppstått gjennom en innføring av et fremmed element. Kaptein Laska i Tarvis (Kärnthen) er av den samme mening at disse ikke er reine schweizerstøvere. Han vil se dem i sammenheng med sine bosniske strihårede, med Chien de Bresse, kort og godt med en urstamme av ruhårede hunder som i dag hører hjemme på Balkan. For oss er det især verdt å merke seg at disse ruhårede hundene hovedsakelig opptrer langs den italienske og franske grensa. De kan da være krysninger med spinonehunder eller at de kan føres tilbake til jagende griffons som er utbredt i Frankrike."


Så langt Bonstetten. Jeg har i min "Enzyklopädie der Rassehunde" sitert jaktkynologen Laska som omkring 1902 nektet å anerkjenne den ruhårede varianten som et eget slag. Selv om de i utlandet åpenbart er kjent, og at alle slag av ruhårede varianter er blitt og blir avlet på, har SLC (Schweizerischer Laufhunde-Club) ved sin siste revisjon av standarden gitt avkall på å ta opp denne spesialiteten som eget slag.


Situasjonen i dag


Schweizer Laufhunde hører i følge FCI under gruppe 6, hvor støvere, blodhunder og beslektede raser er slått sammen, i alt 70 arter. Laufhunde hører til "familien" middels store støvere med 36 raser.

I årene 1992-94 ble til sammen 73 bernerstøvere, 127 schweizerstøvere, 171 luzernerstøvere og 205 jurastøvere ført inn i stamboka i Sveits. Regner vi disse 576 hundene, som i dag er i avlsalder, og i tillegg de som er avlet i utlandet, så gir det et antall som er tilstrekkelig for en problemløs avl på lengre sikt for å sikre bestanden av en rase. Problematisk er bare antallet på kun 73 bernerstøvere, de utgjør den nederste grensa for et sikkert avlspotensial. Samtidig har vi i dag en enhetsstandard som bare skiller på farge, så er det intet hinder for at man kan krysse fargeslagene, dersom dette viser seg nødvendig. Selv om Schweizer Laufhunde i dag i hovedsak bare er mulig å bruke i patentkantoner til rein jakt, tegner det til at det er muligheter også i revierkantoner. På nytt er det under visse forutsetninger gitt lov til å anvende Laufhunde i revierkantonene Luzern og St. Gallen. Det er ikke satt noen grenser i revierkantonene for bruk av Laufhund som ettersøkshund (blodsporhund) eller for apportering i vann. Schweizer Laufhunde er gammelt kulturgods; å opprettholde og fremme disse er likeså meningsfullt som annet kulturarbeid, og det er å håpe at det stadig vil være ansvarsfulle oppdrettere som tar på seg denne oppgaven.


Dr. h. c. Hans Räber"



Form 1: Den hvit-gule varianten ble betegnet som form 1, eller som vanlig Schweizer (Schwyzer) Laufhund, fordi den hadde sin utbredelse over hele Sveits og også i Frankrike. Hundene var imidlertid ganske forskjellige i størrelse, de kunne ha en tillatt skulderhøyde mellom 38 cm og 54 cm.

Form II: Som form II ble den kraftige og for det meste rødbrun- eller brunfargede Thurgauer Laufhund, anerkjent som en egen rase. Den var da godt utbredt i kantonene Thurgau og Graubünden. Fordi ingen oppdrettere ville påta seg å oppdrette dette slaget, forsvant den raskt ut av bildet. Allikevel skal den svenske kronprins Gustav ha eid et Thurgauer-meute i 1918.

Form III: Som form III regnet man Luzerner Laufhund, som den gang også ble kalt "Porzellanhund". Denne betegnelsen gikk man bort fra, slik at det ikke skulle forekomme forvekslinger med den franske Chien porcelaine. Gode oppdrettere foretrakk dette fargeslaget, og framfor alt oppstod det et oppdrettssentrum i kantonen Graubünden.

Form IV: Det mest kjente oppdrett av trefargede sveitsiske støvere hadde oberst Gribi i Burgdorf. Om betegnelsen "Berner Laufhund" henger sammen med dette, er uvisst.

Form V: Bestandsregistreringen gav som en femte, riktig nok lite homogen form, den svart-røde Jura Laufhund. Størrelsen svingte mellom 45 og 55 cm. Hundene hadde relativt store hoder og stod den gamle Hubertushunden ganske nær. Denne tunge formen, også benevnt som Argauer-Hurleur (hurleur = hyler), ble med tiden fortrengt av den lettere formen, dagens Bruno du Jura. Rekonstruksjonsforsøk som ble gjort av Dr G. Riat i femtiårene førte ikke til noe varig resultat, men rett som det er dukker hunder av Hubertus-typen opp på italienske utstillinger.

Den ruhårede variant av schweizerstøver

Schweizerringen

Siden 1901