En munter og varm skildring av Per Halmrast

Mr. Schweizerstøver Per Halmrast

Det er morsomt med hunder, og det er noe ved alle raser som interesserer, men skal jeg velge meg følge i skog og mark, så tar jeg Schweizerstøveren. Den hvite og røde hunden med de lange ørene og med sin egen hengslete og avslappede måte å bevege seg på. Hunden med den særegne klangen i målet og den eiendommelige utholdenheten.

Liksom sin herre setter den jakten over alle andre sanne gleder, og den setter harejakten over all slags jakt.

Det var i relativt unge år vi møttes. Jeg klaget til en venn en dag over at hunden jeg hadde kunne slappe sørgelig av og dilte i helene mine etter en morgenlos, helst i dårlig vær og på tungt føre.

"Kjøp deg en Schweizerstøver­hvalp av meg," sa han, "og du blir fornøyd."

Schweizerstøverhvalpen kom. Den var trofast og klengete, som hvalper flest, og jeg slet mer enn vanlig for å få den sau- og høneren. Den løp alltid med snuten i bakken og fant hver flekk interessant.

   Så begynte den å følge meg i skogen, og jeg merket meg bevegelsene. Den travet så lett, skiftet gangart umerkelig, gled over vindfall og hindringer.

Det var en glede bare å se på den.

Og jeg tenkte på standarden, hvor det stod: "Middels hurtig, men jager forsiktig, utrettelige i det vanskelige terreng, byr all slags vær tross".

    Og så fikk jeg se den på fot. Med livlige halebevegelser, og som om hodet drog kroppen, i lett skritt og trav. Og så kom losen, med lang utholdende tone som i klarvær smeltet helt sammen. Det var den vakreste lyd jeg noensinne hadde hørt. (Jeg har aldri vært musikalsk.)

Og så ellevill den var i målet ved gjentak, og så hakkete og forsiktig når den var langt etter, men når den var slik passe etter, da låt det.

Og utholdenheten. Han knudde og knudde på tapene, prøvde alt. Han holdt ut jegeren sin. Jeg fikk en klump i brystet av takknemlighet i skogen mange ganger.

Men hjemme var han vanskelig nok. Tålte ikke å være bundet eller innesperret. Da ulte den, og ble matlei.

Jeg prøvde å lære den å ikke hoppe opp, men den måtte ha en labb på kneet mitt. Den var så stedig at ikke ungdommelig strenghet kunne kurere den.

Og siden har de fulgt. Ikke alle har vært like gode, men hver eneste en like jaktvillig og sterk og utholdende.

    Men i likhet med overenergiske mennesker, er de mest behagelige hvis de har en hobby! Derfor oppmuntrer jeg hvalpene til å jage katter og småfugl... Det kan de drive med hele dagen i den stille tiden, og fortsetter med det til støvets år!

En typisk enmannshund er Schweizerstøveren, reservert og forsiktig overfor fremmede.

Lydig er den til et visst punkt. Hvis den kan ha nytte av det. Ved påskrik på sett bare, "Her — Her —Her", da kommer den fort. Men mange ganger har jeg sett bikkja på vei til skogs, og ropt for å kalle den tilbake. Og da har den sett over skulderen tilbake på meg, og gått sin egen vei, og sett glad og lykkelig ut.

Helt klok på den blir jeg ikke, om den tenker, eller tenker på noe helt annet. Den lever i sin egen gassfylte verden, og dens sinn er fylt av jakt, og hastig flyktende vilt er hva den begjærer, og lykkeligst er den når den beskriker haren etter et langt tap.

Den gode Schweizerstøver har velutviklede stemmebånd, og liker å bruke målet. I skogen er den en fest. Den forteller utrolig mye om avstand til haren og vanskeligheter underveis, hvis en hører etter, og kjenner sin hund. Hjemme er det ikke fullt så festlig. Glede og sorg synges ut — og lengsel. Og en Schweizerstøver kan lengte, etter to ting: skogen og jegeren.

Alt for ofte går jeg til skogs med den røde og hvite bikkja. Fordi disse bevegelsene, som synes å stride mot tyngdeloven, denne viljen til og forståelsen av harejakt, og det fulltonende og fortellende målet begeistrer meg.

Når en gammel og god Schweizerstøver kommer pistrende inn på sporet mitt om kvelden, føler jeg varme innvendig, og tenker på neste jaktmorgen. Schweizerstøveren er en særmerket rase.

______________________

Liten ordliste:

Arbeide på fot — følge sporet.

Beskrik — hundens begeistrings-  utbrudd når den ser haren.

Los — hunden forfølger haren under vedvarende halsing.

Tap — hunden har mistet haren, slutter å halse, må lete for å finne ut hvor haren har gått.

Gjentak — når hunden begynner å halse etter å ha funnet igjen sporet av en mistet hare.