Per Halmrast og hans schweizerstøvere

Per Halmrast er et navn som de fleste harejagere kjenner. Mange kjenner han som utstillingsdommer og også som leder av Norsk Kennelklubb gjennom mange år. Per Halmrast har hatt mange jern i ilden gjennom årene. Han har nådd en alder på 80 år, men er fortsatt frisk og rask og reiste i mars 2001 den lange veien til Korgen for å parre tispa si, 180 mil fram og tilbake!!. Selv om Per har engasjert seg på flere områder, har han alltid vært trofast mot sin harehundrase som er schweizerstøveren.

 Per bor på Halmrast Gård, en vakker gård på Søndre Land med flott utsikt over Randsfjorden og med endeløse skogsområder i den andre retningen. For den som kommer hit for første gang, må dette sted på jord være ideelt for harehunder og harejakt. Disse områdene ved Randsfjorden har rike og lange tradisjoner for harejakt. Per ble begeistret for rasens jaktegenskaper og eksteriør, det var fremragende individer av rasen i bygda. I 1945 kjøpte han en hamiltonstøver da det ikke var schweizerstøvere å få tak i, og den ble fullt brukbar. I 1951 bød sjansen seg. Nils Østby som bodde i samme bygda og som oppdrettet de kjente Nøla-bikkjene, overlot ham en hannvalp, Tim II etter Nøla I. Allerede halvannet år gammel jaget Tim II som en voksen hund. Denne hunden vant Norsk HKKs unghundprøve i 1953. Tim II jaget fort og begynte å ta harer under jaget slik som moren Nøla I kunne gjøre. Da hunden ble 4 år, ble den ihjelkjørt på jernbanen. 

Så anskaffet han seg en ny schweizerstøver, Simpson, som var bror til den berømte Nøla II og til Lord, en høyt premiert hund tilhørende Lars Skjølås. Simpson var også en god hund, men den var trang. Den begynte også å ta hare. Den neste hunden anskaffet han seg også fra Østby i 1959, det var Julia. Også hun viste gode jaktegenskaper fra hun var valp. Hun var mer saktejagende og hadde mange småtap, men holdt på hele dagen. Julia jaget til hun var ca. 13 år. Etter Julia beholdt han valpen Julian som var meget lettlært. Også han viste gode jaktegenskaper, hadde godt mål, var lydig  og hadde dessuten et glimrende eksteriør. Uheldigvis måtte Julian bøte med livet i et hundeslagsmål. Etter Julian og Nøla III fikk han Julianne som også ble en glimrende jager, utholdende, sto for berg, men ble for løs på snø. Han beholdt også en annen hund etter Julian og Siri, nemlig Musika. Denne hunden var sterk og utholdende, god på barmark, men var for trang på snø.

Musikas datter Kimbekkdalens Klinge er den beste hunden han noengang har hatt. Hun brukte målet sitt riktig fra sin første los til sin siste. Klinge ble 15 år og jaget mange gode loser til det siste. Hun stod for berg og jaget bare hare.

I avlssammenheng har Klinge gjort det bra med to utstillingschampioner og en dobbeltchampion etter seg. Forruten Pers egen Maja, ble Klang, som Edgar Saga overtok, begge utstillingschampioner. Kimbekkdalens Sandi  til Ole N. Sand ble dobbeltchampion. Maja er igjen mora til Kimbekkdalens Lydia som nå er  utstillingschampion. 

Per har bakgrunn mer enn noen annen for å ha synspunkter på mange spørsmål i hundeverdenen. Han var med i hovedstyret i Norsk Kennelklubb fra 1971 til 1988 hvorav de 12 siste årene som formann.  

Vi i schweizer-ringen setter stor pris på at Per sa seg villig til å være dommer på schweizerstøverne på utstillingen i forbindelse med treffet og 100-årsjubilet den 3. juni. 2001, som var den siste utstillingen han dømte på.

Per fikk NKK's oppdretterpris for 2004